En blogg om hverdagen, kosthold og trening

Ny måned. Blanke ark. Vet det høres dumt ut, men for meg er det en liten motivasjonsfaktor. Januar har vært langt ifra en god måned. Men den gang, den tid,  nå skal jeg fokusere fremover. Jeg nekter meg selv å gi opp, ting blir ikke bedre av å gjemme seg under dynen hele dagen. Motivasjonen er så svingende, og det er nettopp det som er så demotivirende. Det gjelder vel å stå på selv når motivasjonen ikke er på topp. Jeg må virkelig slutte å utsette ting, hvilket jeg har blitt en mester i nå den siste tiden. Har surret bort alt for mange dager i januar, og vil ikke at februar også skal bli slik. En annen ting er denne døgnrytmen min, legger meg alt for sent og sover til langt på dag. Det må det bli slutt på! Dessuten vil jeg så gjerne komme igang med treningen igjen, for jeg vet godt at det hjelper på både humøro g motivasjon. Det var bare det å komme igang da.

 
Tommel opp fr ny måned!:)

Hvis man hater seg selv så inderlig sterkt at man ikke holder ut i sitt eget skinn. I livets tilværelse. Hvis skammen er så stor at man ikke tør å se andre i øynene. Jeg kan ikke rømme fra meg selv, men jeg kan rømme fra andre, skjerme meg selv, men fra hva?  Det er så mange følelser som presser på, så sterkt at jeg bare har lyst til å legge meg ned å gi opp. Jeg skammer meg sånn, og det hindrer meg i å mestre livet. Jeg gruer meg til å reise tilbake til skolen, men mest av alt til Thailand. Det er som å gjøre seg selv sårbar, eksponering på høyt nivå, vise det jeg skammer meg sånn over, og samtidig late som ingenting. Det går ikke, jeg takler det ikke. Hvem vil vel vise det de mest av alt skammer seg over. Nei, jeg vil løpe i motsatt retning, vekk fra andre. Men jeg sitter der fortsatt, med meg selv. Når jeg er alene kan jeg la masken slippe, og la tårene som har presset seg på, komme frem. Det er denne stemmen inne i meg, som sier jeg ikke fortjener noen ting, som sier at jeg ikke er verdt noe, som sier at jeg aldri blir bra nok. Den er uutholdelig. Jeg vil så gjerne slippe unna, men jeg aner ikke hvordan. Jeg vet bare at jeg ikke mestrer livet, det hindrer meg i å leve. Veggen av skam hindrer meg i å be om hjelp. For hvordan skal jeg klare å be om hjelp, når jeg ikke en gang kan sette ord på hva som er galt. Ikke symptomer, men på underflaten, selve roten.  Jeg er sliten. Sliten av å opprettholde en maske.

Skammen er en ensom følelse, men den har sammenheng med hva andre tenker. «Skammen er en skam over seg selv ovenfor den andre, de to er og blir uatskilligere» (Jean-Paul Sætre). Skammens vesen er knyttet til selviakttagelsen ? å se seg selv med andres blikk. Jeg kan se for meg hvordan bekjente ville reagert ed avsky og forakt hver ganger jeg befinner meg hengende over toalettet.

Jeg føler at jeg ikke gjør annet enn å klage på denne bloggen, men når alt er kaos og jeg sliter, er bloggen til hjelp for meg. Et sted hvor jeg kan lufte tankene. Sannheten er at spiseforstyrrelsen (og tanker rundt) går til hvelvete, men sosialt og med venner har jeg det veldig bra. Før har jeg alltid trukket meg tilbake, skammet meg så mye at jeg ikke har villet være rundt andre mennesker, men nå har jeg lært å heve meg over den. Den skal ikke hindre meg i og levet det livet jeg vil, selv om et liv uten denne dritten ville vært å fortrekke (ønsketenking). Nå er det 2012 og januar, hvilket betyr nyttårsforsetter i hytt og pine, og en god start for alle. Personlig liker jeg det ikke, ikke for meg selv, hvis jeg setter opp nyttårsforsetter er jeg bare redd for at skuffelsen skal bli for stor hvis jeg ikke klarer å oppfylle dem. Men jeg har så klart ønsker fr det nye året, føler bare ikke at jeg trenger å ha en konkret liste. Humøret har faktisk vært ganske bra i det siste, har vært mye med venner, hvilket har vært en god avleder for negativ tankegang. Jeg har så lyst til og LEVE dette året, gjøre akkurat det jeg har lyst til uten å bli hindret av denne hersens spiseforstyrrelsen, utfordre meg selv og prøve å endre tankegangen. I morgen er det åpen kveld hos IKS, så har tenkt å se om det er noe for meg. Litt smånervøs for at jeg kommer til å sitte der som en loner og ikke snakke med noen, men er vel flere som er i samme situasjon: P I slutten av måneden reiser jeg til Thailand, forhåpentligvis. Har gruet meg lenge til det, og grunnen er helt idiotisk i andres øyne. For hvordan skal jeg som så vidt klarer å gå i T-skjorte og shorts klare å sprade rundt i bikini. De siste årene har jeg unngått en vær situasjon som inneholder strand, bading og bikini. En annen ting er arrene på den ene armen som jeg ikke vil at andre skal se. For hvordan vil folk reagere? Aner egentlig ikke, er bare redd for negative reaksjoner eller spørsmål jeg ikke verken vil eller klarer å svare på. Vurdere egentlig å droppe hele turen, si at jeg er syk(?) kanskje. Men hva har jeg egentlig å tape på det? Skjønner egentlig ikke riktig hva jeg er redd for, Jeg vet jeg ikke føler meg vel selv, og andre bryr seg vel egentlig ikke, og hvis de gjør det, hvorfor skal jeg da gidde å bry meg om det.. Nei, vet ikke!

Jeg må bare få orden på maten, alt har gått litt skeis i det siste, og hvis det forsetter slik påvirker det bare humøret og jeg kommer sikkert til falle helt på bunn igjen. Føler at jeg går rundt med en maske her hjemme, alle tror alt er bra, jeg smiler og ler, og har det faktisk ganske bra. Men når jeg er alene kommer alle tankene, jeg får ikke sove og blir bare liggende med tankekaoset.

                                                                                    Likte denne!:)
                                                                         

Jeg er så lei av alt som har med mat å gjøre. Jeg bruker alt for mye tid til å tenke på det. Jeg vet jeg har et  problem, men jeg skammer meg over det. Hva gjorde jeg i kveld? Jo, jeg valgt å bli hjemme fremfor å dra ut med venner. Hva mer gjorde jeg i kveld? Jo, jeg har brukt kvelden til å spise og spy. Gått på butikken for å kjøpe mer is, og sitter nå å vuderer om jeg skal gå på butikken enda en gang. For et liv sier nå bare jeg. Alt som var så bra for bare et par uker siden virker så utrolig fjernt... det er rett og slett flaut at jeg har falt så hardt. Jeg føler meg så hjelpesløs, vil jo ha hjelp til å bekjempe denne dritten, men føles så borkastet når jeg alltid faller tilbake. Samtidig blir jeg bare deprimert av å sitte sånn fast, ser ikke noen ende lengre. Bare et sort hull jeg blir dratt lengre ned. Bekelager for et utrolig grått og deprimerende innlegg.

Da er julaften overstått. Alt i alt ganske koselig, maten ok, ikke noe som må nevnes.  Prøvde heller å gjøre det beste ut av det, hygge meg med familien, og la tankene ligge. Ble heller en litt tidligere kveld, men godt var det! Takk og lov for sovetabletter. I morgen er julefeiring/middag hos pappa. Han har det med å stelle i stand alt, og tar ikke nei for et nei, men han han mener så klart bare godt:)

Ja, da er det selveste julaften. Er frtsatt dødtrøtt og går rundt i halvsøvne etter en litt for tidlig start på dagen. Snart er det tid for avreise til tante og hennes familie, for å feire jul med dem. For å være ærlig har jeg ikke særslig store forventinger til julen. Ja, i know...er skikkelig party pooper, er det en dag man må være glad, så er det vel julaften. Føler det er litt sånn ja nå skal alle være glade selv om vi kanksje ikke er det, gledens dag og alle skal sitte der pent pyntet, smile og ha det fantastsk. Neida, skal slutte å klage... for i seg selv synes jeg faktisk julen er ganske koslig.

Aner ikke hva vi  skal spise.. blir vel enten kalkun eller ribbe. Krysser fingrene for kalkun, har aldri skjønt hva som er så godt med ribbe. Maten orker jeg egentlig ikke tenke på (som om det går an), vil heller fokusere på noe annet.

Bare fordi det er jul og dette var det eneste julete bilde jeg fant på dataen

Får lyst til å legge meg i fosterstilling på gulvet å gråte, gi opp, bli liggende og aldri reise meg. Vet godt at dette ikke er realistiske tanker, men tanker jeg bombanderes med i øyeblikk som dette. Dagene her hjemme er mye vanskligere enn forventet, fristelser meg her og fristelser meg der. Hvorfor skal det være så vanskelig, hver dag føles ut som en krig. En krig mellom meg g maten. Jeg føler meg helt utslitt, orker ikke dette lengre, og tinngenes tilstand hjemme (familieforhold) er ikke akkurat med på å gjøre det hele bedre. Hvorfor må julen handle om mat, mat og atter mat. Hvis hver dag resten av livet skal være en krig som denne, så kan jeg like så godt gi opp nå.

Glad! I kveld tar jeg flyet hjem til Oslo, er så klar for juleferie nå. Ellers må jeg le litt av meg selv, presterte å se stå pp før seks i dag, så feil på klokken og trodde klkken var åtte, så gikk i halvsøvne bort til frokosten, men der var det jo ingen. De siste dagene har jeg sovet alt fr lite, kjenner at kroppen er sliten, men sliter allikvel med å sovne. Så for å våknehar jeg hatt et overdrevet inntak av kaffe, vi snakker 4-7 kopper kaffe hver morgen (ikke rart jeg er skjelven nå).

Maten går bra, verken for mye eller for lite. Er faktisk litt stolt av meg selv for at jeg ikke falt tilbake i gamle spor etter en glipp og en periode hvor maten gikk helt skeis. Men merker det skal bli godt å komme hjem til min type mat. Husmannskost er noe av det kjedeligste som fins, er sinnsykt lei av brødskiver, rugsprø, ost og skinke. De samme påleggene hver jævla dag tre ganger om dagen blir i meste laget. Er litt redd fr hvordan det skal gå når jeg kommer hjem, men vil virkelig gå inn for åikke ødelegge denne julen. Er så lei av all dritten spf har ført med seg, og jeg nekter å la den styre livet mitt.

Endelig er denne dagen over! Er så dritt lei av denne overspisingen og søtsughungern nå, og jeg må jo bare gi etter. Pepperkaker her, makroner der, lusekatt fordi der er lucia (unnskyldning) og sjokolade. Når skal jeg lære sier bare jeg. Selve maten (måltidene) er greie i seg selv, er endelig blitt vant til husmannskosten som dominerer her på skolen, det er bare all dritten jeg småspiser i mellom som er problemet. I morgen og resten av uken skal være så godt som sukkerfri, merker at humøret er mye bedre uten og ikke minst føler jeg meg bedre. Litt sukker fører bare til et enda sterkere søtsug. Er litt redd for at noen her på skolen eller venner skal finne bloggen. De må tro jeg har en skrue løs for å si det sånn. Jeg dør ikke av en dag med overspising, men når det skjer flere dager på rad drar det meg som regel ned i gjørma.

Nå er det bare et par dager til ferie noe som blir ekstremt deilig. Bare det å kunne lage sin egen mat og slippe å spise middag klokka tre hver eneste dag skal bli deilig. Sushi og kylling er sterkt savnet. Drar hjem en dag før slik at jeg slipper å være med på julefesten/avsluttningen. Vil dere høre den latterlige grunnen til at jeg ikke vil være med? Fordi jeg ikke klarer å gå i kjole. Jeg må nesten le litt av meg selv, skjønner egentlig ikke hvorfor jeg bryr meg. Har jo egentlig veldig lyst, men kan nesten ikke møte opp i bukser heller. Føler meg bare så naken og ukomfortabel i kjole. I tillegg har jeg et par arr på den ene armen som jeg ikke vil at folk skal se (nei, klarer faktisk ikke å gå i topp heller.) Jaja, kanksje jeg klarer det på nyttårsballet. Skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal klare å gå i bikini i Thailand (skoletur), nesten så jeg vurderer å ikke bli med.

Nok babling fra meg, bør legge meg...

Dagbok

Søndag 11. desember

Jeg er kvalm, skuffet, skamfull. Mest av alt er det skammen som dominerer. Dagens matinntak var kvalmende mye. Sukkersøt sjokoladekake. Ikke bare litt, men mye. Spist ut av søppelkassen på allrommet. Smugspist et stykke på rommet, sa jeg skulle ta med til XXXX. Fy? jeg har lyst til å forsvinne. Kutte meg selv. Dype, dype sår. Jeg vil kjenner smerte, varmt blod som strømmer ut av armen. Det tippet over i dag. Jeg har ikke spydd på litt over 100 dager, men i dag klarte jeg ikke la være. Er livredd for at noen hørte meg. Enda dørene er lydtette. Men i det jeg skulle gå og hente mer dopapir i gangen stod XXXX og XXX i andre enden av gangen og skikket nedover mot min dør. Lurer på om de kan ha hørt noe. Vurderte å si at jeg følte meg dårlig, kunne kanskje sagt at jeg hadde omgangssjuken. Det virker kanskje ikke helt troverdig. Hva om de hørte det? Jeg har mest av alt lyst til å dra. Vet ikke helt hvor. Ingen steder er hjemme. Men jeg må komme meg vekk. Alt er innestengt og jeg holder ikke ut. Ikke på denne måten. Maten forfølger meg overalt. Søvnen er dårlig. Jeg vil forsvinne. Bare for en periode. Hvordan kan man flykte fra seg selv? Orker ikke julen. Orker ikke meg selv. Jeg har lyst til å kutte meg, men det går ikke her. Hva  om XXXX kommer inn på rommet i mens. Hvordan skal jeg skjule det? Er redd for å bli avslørt.

Hei, jeg heter Hedda. Livet mitt handler om mat, i et slags elsk hat forhold. Noen ganger spiser jeg alt for lite, andre ganger som en okse. Jeg har spist ut av søppelbøtten. Jeg har spist rester etter andre. Jeg har sultet meg selv. Jeg har hatt et tvangsforhold til trening. Jeg har spydd utallige ganger. Noen ganger er livet mitt vært å leve, andre ganger et sant helvete (skammer meg over å skrive dette, høres ut som m jeg er ekstremt utakknemlig). Jeg har kuttet meg selv når det har blitt for mye. En gang ble livet for mye, så jeg tok en overdose tabletter. Ingen vet alt dette om meg, selv ikke min egen familie. For hva ville de tenkt. Ville de fortsatt vært glad i meg? Ville de sett på meg på samme måte? Jeg vet ikke, og tør heller ikke ta sjansen. Nå i dag ser jeg ingen ende i denne evige berg-og-dal-banen av et liv.

Jeg skammer meg over å skrive dette.

Dette er meg. Bak masken, uten et påklistert falsk smil.

Valgte å slette alle tidligere innlegg. Vil helle fokusere på litt andre ting en trening og kosthold fremover.

Bloggen handler i  utgangspuktet om kosthold, trening og andre hverdagslige og triville ting. Privatlivet mitt derimot har jeg valgt å utelate. Visse ting og detaljer synes jeg blir for personlige for å spre utover det vide internetet. Ikke vet jeg hvem som sitter bak skjermen på den andre siden heller. Derfor vil dette være noe helt nytt for meg, det å dele persnolige detaljer på en åpen blogg som denne. Så hvorfor i all verden vil jeg prøve ut nettopp dette? Av den enkle grunne for å se om dette er noe som kan være til hjelp for meg. Alle har oppturer og nedturer i livet, noen sliter i større grad enn andre, men sannheten er at vi alle opplever motgang i livet. I ulik grad og på forskjellige måter, men i prinsippet det samme. Psykisk som fysiks.

De som leser denne bloggen (ikke at det er særlig mange), er nok mennesker som er over middels interessert i trening og kosthold. Noen har kanskje selv hatt en vanskelig forhold til mat og kropp, andre ikke. Andre er igjen kanskje kun ute etter en oppskrift. Det å skifte tema på bloggen, eller legge ut mer personlige detaljer er kanskje ikke av interesse for alle innenfor denne lesergruppen, men jeg håper i hvert fall at noen av de få leserne jeg har vil fortsette å følge den.¨

Jeg har ikke lyst til å gå detaljert inn på min tidligere fortid, men heller starte her og nå. i dette øyeblikket. Kommer garantert til å trekke tråder tilbake, men føler ikke at det er nødvendig å skrive side opp og side ned¨om min tidligere tid som forstyrret. Depresjon og problemer i forhold til kropp og mat er noe jeg har slitt med i lang tid. Og fortsatt sliter med i større eller mindre grad. Perioder er vel et mer dekkende ord. I perioder holder depresjonen og angsten seg langt unna og maten er intet problem. I andre periode blir angsten mer fremtredene, depresjonens mørke hånd griper tak og setter seg fast, og verden blir et grått og trist sted.

Håper alle nyter lørdagskvelden! Det skal i hvert fall jeg, skal ut å spise nå med et par venninner på favoritt resuranten Nodee. En asiatisk restaurant, hvor de har den beste sushien (synes nå jeg). Gleder meg!

 (Haha! Ser ut som jeg har gigahode i forhold til kroppen, men samme det, bedre enn ikke noe)

Ha en fin lørdagskveld!